“Fra krybbe til grav er vi alle lykkeligst når livet består av en rekke utflukter, lange og korte, med utgangspunkt i den trygge basen som vår tilknytningsperson utgjør” - John Bowlby
Burde det ikke være motsatt – skulle tro at et forhold ble styrket av perioder med mer ro, tid til hverandre, og ikke minst: positive, delte opplevelser?
– Det kan handle om at svært mange par har uløste emosjonelle konflikter, hvor partene dypest sett opplever at forholdet er truet, men på det jevne unngår å forholde seg til det, ved å distrahere seg og fokusere på alt annet enn tilknytningen, sier Pia von Hirsch som er psykolog hos Kry.
Ferie innebærer en pause fra hverdagens gjøremål og er gjerne preget av høye forventninger. Men med mer tid sammen og færre forstyrrelser, kan disse underliggende utfordringene bli veldig tydelige for noen. Den destruktive dynamikken man har kjørt seg fast i, males ut i blokkbokstaver.
Mange par oppsøker ofte hjelp for sent. Det er lett å vente til man føler det er krise og helt nødvendig, men mange har allerede distansert seg så mye for hverandre at en eller begge har mistet følelsene for hverandre. Det er ikke umulig å finne tilbake til kjærligheten, men det kan være mer utfordrende.
Kjenner man grobunn for at det lugger i forholdet er psykologens råd - søk hjelp.
Tvil i forholdet
Mange kan begynne å lure på om det er verdt det når de vonde følelsene er tilstede:
“Kan dette forholdet egentlig reddes?” “Vi har jo hatt det dårlig så lenge?” “Det endrer seg ikke uansett hvor mye vi diskuterer?” “Vi havner på samme sted igjen og igjen.” “Vi forstår hverandre bare ikke!” “Vi er nok for forskjellige!” “Kanskje begge vil ha det bedre med noen andre?”
Det er fort gjort å tenke at gresset er grønnere på den andre siden, når man har utviklet en destruktiv dynamikk i parforholdet.
Men det er ikke nødvendigvis det.
Mange trenger bare hjelp til å forstå dynamikken, utryggheten som ligger der, og styrke tilknytningen man har til hverandre, sier Pia.
Romantisk kjærlighet som tilknytning
For at mennesket som art har skullet overleve, har vi vært avhengig av en iboende tendens til å unngå det som truer de menneskene vi er nærmest, og søke trøst og støtte fra de vi er tilknyttet når vi trenger det.
Tilknytningsteorien oppstod da man studerte barn og omsorgsgivere, og var opptatt av å finne ut av hva som skulle til for å legge grunnlag for sunn utvikling og god helse hos den lille.
Pia utdyper:
Med årene har forskningen på området vist at trygg tilknytning er avgjørende for trivsel og god helse, og at vi mennesker søker dette hele livet igjennom, på ett eller annet vis. Romantisk kjærlighet mellom voksne kan ses som et tilknytningsbånd, et bånd tilsvarende det som eksisterer mellom foreldre og barn.
Destruktiv dynamikk
For at et parforhold skal blomstre må partene være tilgjengelige, responsive og emosjonelt engasjert i møte med hverandre.
Om en partner opplever at noe av dette mangler, vil kroppen oppleve det som en frakobling: en trussel eller et tap, og atferdssystemet rundt tilknytningen aktiveres.
– Når et parforhold begynner å knirke alvorlig, revne, eller er i ferd med å gå helt i stykker, er det ikke nødvendigvis fordi man er for forskjellige, for inkompetente, eller dårlige personer, men fordi man har forsøkt iherdig å verne om tilknytningsbåndet til partner over tid, sier Pia.
Måten man har gjort det på, har resultert i at man har havnet i automatiserte mønstre det etterhvert blir vanskelig å identifisere og komme seg ut av, som skaper relasjonell smerte.
Når bør vi oppsøke hjelp?
Tegn på at man har havnet i en destruktiv dynamikk kan eksempelvis være at partene har en opplevelse av at den andre ikke aksepterer en: “bare maser, aldri er fornøyd, stiller krav hele tiden, lager problemer, er sur, eller presser og stresser meg”. Eller at den andre ikke bryr seg: “virker uengasjert og likegyldig, ikke bidrar, ikke lytter, ikke deltar og involverer seg, eller er fjern og utilgjengelig”.
Det kan også være at begge har trukket seg unna hverandre, og at alt er flatt, eller at begge er på krigsstien, og at konflikter og krangler har blitt en vanlig del av hverdagen.
– Dersom dere kjenner at det lugger eller at dere snart gir opp, men begge parter egentlig ønsker at forholdet skal funke, vil skape positiv endring, og er villige til å jobbe med sine egne følelser og bidrag i relasjonen – da er antakelig emosjonsfokusert parterapi noe for dere, forklarer psykologen.
Emosjonsfokusert parterapi
Emosjonsfokusert parterapi er utviklet av blant annet Dr. Sue Johnson, og det er en vitenskapelig forankret og evidensbasert form for parterapi, som hjelper partene til å identifisere og trappe ned destruktive mønstre og styrke båndet.
I terapien jobber man sammen for å forstå dynamikken og de underliggende følelsene, og bearbeide dem. Man jobber videre for å skape nye og gode emosjonelle erfaringer som styrker båndet og tryggheten, og de positive følelsene man har for hverandre.
Dr. Johnson påpeker at partnere som har det vondt sammen, dypest sett ofte “skremmer vettet av hverandre” - selv om man i hverdagen kanskje bare merker at man er misfornøyd, utilfreds, sur, irritert, eller ensom.
Terapeuten hjelper begge parter til å få tak på og dele det som er sant for dem, og virkelig ta innover seg den andres opplevelse på en måte som øker tillit, trygghet og kjærlighet. “Jeg er virkelig viktig for deg”, “du vil være der for meg” eller “jeg vil gjerne gi deg det du trenger!”
– Forskning viser at emosjonsfokusert parterapi er en svært effektiv form for parterapi, og at den gir varige resultater. Det vil si at de fleste par som går i denne typen terapi opplever vesentlig bedring. Det er absolutt håp og med litt innsats er kan neste ferie til og med kan bli ganske fin!, avslutter Pia.
